22. juli-Senteret — Attraction in Oslo

Deeply impressive museum on the tragic events of July 22, 2011 in Norway. Heartbreaking to see the photos, names and ages of 72 of the 77 that lost their life that day due to the cruelties of one fellow Norwegian man. Unbelievable to see the actual security camera footage showing how calmly he parked the bus under the building and walked away just to see everything explode minutes later. To read how the events took place during that day. To hear the stories of people that have been there and survived. To see the actual police badge he forged and which gave him the trust to be taken by boat to Utoya....

The 2 young ladies that were on site couldn't have been more helpful and explained the displays extremely well. Hard to say that I enjoyed a place about such a tragedy, however it taught me a lot about the events that unfortunately unfolded on that day. The way the timeline is broken down really takes you back to the day and shows you how it all unfolds. I learned a lot and hopefully all other visitors do, so that acts like this do not occur again in the future. I would advise everyone to go and have a look around, takes about an hour if you read everything and listen to the 20 min video...

Sterk opplevelse å besøke 22.juli-senteret. En av mine tidligere elever ble drept den dagen, det var uvirkelig å se hendelsen på tv og etterhvert se bilde av de omkomne, der hun ene altså var en elev jeg for bare måneder siden hadde hatt i klassen. Jeg hadde flytta sørover for bare noen dager siden og hadde tenkt meg til IKEA i Oslo den dagen, men pga regnværet ville jeg ta det en annen dag.

Det var utrolig sterkt å gå inn i rommet der alle bildene av de drepte hang. Flotte bilder av engasjerte ungdommer med hele livet foran seg. Så unge, så meningsløst. Tårene rant.

Det sto litt om hver enkelt, navn, alder, hjemsted, funksjon /verv i AUF, og hvor på Utøya de hadde blitt skutt og drept.

Deretter var det en glassmonter med mobiltelefoner som fanget min oppmerksomhet. Husker transkripsjonene fra alle sms som ble sendt denne dagen. Ungdom som sendte sine aller siste ord til mamma og pappa og søsken og venner. Foreldre som desperat forsøkte få kontakt. Bare jeg skriver om det nå, er det like nært, like sårt, like fortvilende. Gråter like mye bare ved tanken. Det går ikke over.

Bilen som bomben lå i var utstilt. Forvridde, rustne metallrester.

De hjemmelaga politiskiltene som han hadde brukt som uniform, bare papirutskrift på en fargeprinter, laminert i plast og klippet til. Stive, kunstige, enhver kunne se dette ikke var tøymerker som de politiet bruker, men dette var det sikkert ikke mange dom oppdaga, ettersom han skjøt dem etterhvert...

Et rom viste en av de dokumentarfilmene som ble laget i etterkant.

Ta turen dit en dag du har litt tid til ettertanke. Gå gjerne alene eller sammen med noen som bryr seg om deg, for dette er sterkt, det hadde vært fint med ei hand å holde i og noen å klemme og holde rundt etterpå i...