Främmat — Restaurant in Stockholm

Uformelt og eksperimentelt, men også slurvete og sleivete

Vi hadde forventninger om en kveld med bra mat og god stemning. Det er jeg sikker på at det kunne blitt. Men tross deilige smaker og at alt lå til rette for en deilig kveld, synes vi det var flere skjær i sjøen som trakk opplevelsen på Främmat ned.

Vi liker kro-følelsen og lokalet, og selv om bordet er knøttlite og nabobordene tett på, føler vi at vi er i fred. Gammel hiphop på anlegget vekker nostalgi, og champagnen vi får i glasset er toppers.

Østersene er deilige med en touch av den gode marinaden leche de tigre (som ikke blir forklart), og den første retten byr på overraskende smakskombinasjoner: (bærekraftig farmet) ål med mascarpone og kaviar. En morsom match, der en ost vi gjerne forbinder med desserter, avstemmer og løfter sødmen i det glaserte fiskekjøttet. Men hvorfor forteller ikke servitøren oss hva slags kaviar det er? Vi har allerede spurt ham om hvor østersene kom fra (Bretagne, men han måtte på kjøkkenet for å sjekke) så vi vil ikke mase på ham igjen. Han burde skjønt at vi ønsker å få vite mer om maten.

Rettene kommer i en kaotisk rekkefølge, og de kommer fort. Altfor fort. Vi er ikke en gang ferdige med ålen før lubne, gratinerte blåskjell i tomat og hvitløk med sprøtt og saftig surdeigsbrød står på bordet (kveldens vinner!), og jaggu kommer torske-carpaccioen også. Hjelp! Vi vil jo ha en hyggelig kveld og nyte maten i ro og mak - ikke bli ferdige på en time. Hvorfor prøver de ikke å tune seg inn på stemningen gjestene er i?

Og hvorfor serverer de rettene buntvis til bordene heller enn å lage en logisk oppbygning på måltidet? Det hele virker vilkårlig og lite gjennomtenkt - og dermed mindre kjærlig overfor både mat og gjester.

Hvorfor er vinglassene så knøttsmå? Alle viner kommer i sånne glass man bruker til smaking eller festivaler. Men 80% av smaksopplevelsen sitter i nesen. Da er det dumt å ta vekk det verktøyet som optimaliserer opplevelsen, nemlig et glass som lar gjesten kjenne på den gode aromaen fra vinen.

Servitørene er kjekke, kjappe og greie, men de bjudar ikke akkurat på. Vi spør kelneren om forslag til vin videre. Hun svarer at «alle vinene våre er gode, dere må velge det dere liker selv». Men det er vanskelig å gjette hva som vil være den beste matchen til maten videre. Vi vet jo lite om hvordan rettene er komponert. Vi føler oss avvist heller enn tatt i hånden og veiledet.

Jeg merker meg at en herre på nabobordet har akkurat samme reaksjon som meg. Svarene til kelneren får gjesten til å føle seg dum og ubekvem. Jeg mener jobben hennes er å føle oss vel, velkomne og bekvemme.

Carpaccioen på torsk ser pen ut, men har veldig høy syre og lar ikke andre smaker slippe til. Servitøren har varmt anbefalt en tomat-tarte med stracciatella og sardeller. Det er som en liten pizza på butterdeig, og nok en gang kommer en ost man forbinder med is og dessert på en salt rett. Morsomt. Brente og ferske tomater ligger om hverandre, og de lekre sardinene tilfører salt til en ellers mild rett.

Hovedretten, om man kan kalle det det, er breiflabbkjaker, eller marulkskind, som det heter på svensk. Det er den merkeligste retten vi har fått på lenge. Det saftige fiskekjøttet er godt tilberedt, ikke det minste seigt, som er fort gjort om man steker denne fisken for lenge. Men retten er likevel mislykket fordi den inneholder elementer som fiken (veldig søtt) og sylteagurk (eddiksurt). Ingen av delene passer til fisken. Retten mangler harmoni.

Vi koser oss veldig med et glass madeira og et glass søt jura der druesaft er blandet med sprit, men vi skulle latt dette være desserten. Det kjøkkenet kaller en sjokoladefondant med salt mandel-praline er klint ned i bunnen av en skål som regelrett bader i smør. Jeg synes det er som å gi fingern til den som har lyst på dessert. Du kan ikke drukne en dessert i smør - det blir for eksplisitt, og ikke det minste deilig eller delikat.

Her virker de tilfredse med å framstå som eksperimentelle, men også slurvete og sleivete, uten å bry seg om hvordan...

Nice welcome. We chose to sit outdoors because the cellar setting of the restaurant was quite hot and cramped. I suspect this could have impacted the service, which was a bit to and fro. The concept is sharing several small courses. We started with lovely oysters. So far so good. Then nothing happened for what felt like a very long time, the white wine got warm waiting. Next we had chanterelles with beans, very tasty. Then another long break, before the next three courses came almost simultanously. Stuffed quail, turbot and a spicy merguez sausage. Although they were all good, most of the food got cold before we could finish it. Dessert was a rhubarb fiancier, which was excellent, and a strawberry dessert that was refreshing but felt rather simple. All in all many nice tastes, but the inattentive and staccato service pulled down the experience. Also, the outdoor seating turned ut to be uncomfortable after a while (hard, cold and unstable metal chairs), but this was our own choice. Not too impressed, but I would give the restaurant a second chance, probably sit inside...

Overall every nice experience. I like how they serve the food one by one and not putting everything on the table, making the table extremely crowded. We enjoyed the starters and most of the main course. Oysters were refreshing. Salad was crunchy with sauce made of roe and fried bread crumb (I think, not sure). Our favorite dish of the night was the duck liver French toast. Everything just came in such a harmonious yet creative way. Make sure you try! Otherwise I think the restaurant makes the same ‘mistake’ as many other restaurants in Stockholm, which is to put way too much salt in the food. It might be a local taste thing, but I do think too much salt tends to overwhelm a lot of details in the taste of the food. Then suddenly it doesn’t really matter how much effort the chef put in the dish and how good material you use. All that one can taste is salt. That was the case for the monkfish dish. Desserts were a bit of a disappointment- too sweat and too heavy...